Normale senvirkninger etter overgrep

Har du lagt merke til noen av disse senvirkningene? Hvis du har det, så vit at det er helt vanlig. Det er normale senvirkninger etter traumatiske opplevelser.

Mange av oss strever med å forstå hvorfor vi reagerer som vi gjør, kjenner det som vi gjør inni oss, og lurer på hvordan vi kan få det bedre.

I oktober vil jeg vie min oppmerksomhet rundt senvirkninger. For å vise hvor vanlig det er, og for å la deg bli mer bevisst på dine senvirkninger og hvordan du opplever disse.

Det er mulig å få det bedre. Første steg er å bli bevisst det du kjenner i deg selv, legge merke til mønstre du har, og forstå hvordan de negative livserfaringene har påvirket deg. Når du blir bevisst det som skjer i dag, kan du lettere velge hvordan du vil handle fremover.

1.      Å være oppmerksomt til stede

Å være til stede her og nå kan være utrolig krevende for mange av oss. Selv kjenner jeg det veldig godt igjen fra mitt eget liv. Det er så lett å gruble over det som har vært, eller bekymre meg over det som ligger foran meg. Jeg har brukt, og bruker til tider enormt med krefter og energi på dette. Det som jeg absolutt ikke kan gjøre noe med.

2.      Å være vennlig med deg selv

En annen egenskap som lett forstyrres etter å ha opplevd et eller flere traumer er å behandle seg selv med vennlighet. Det er mye lettere å behandle andre med vennlighet og empati når de har det vondt, enn det er å være god med seg selv. Det kjenner jeg godt igjen selv, og det er mange som forteller om utfordringer ved å være selvdestruktiv.

3.      Liten eller ingen kontakt med kroppen

Vårt forhold til kroppen blir endret både ved over- og underaktivering. Når vi er over toleransevinduet, vil kroppslige fornemmelser og følelser ofte blir forsterket. Vi fanges i en tilstand der lyder, lukter og smaker kan virke overveldende. Andre kan oppleve smerter som hodepine, muskelsmerter eller krampetilstander. Opplevelsen av å være ute av kontroll kan gi sterke motreaksjoner og et ønske om å komme seg vekk fra denne smertefulle tilstanden.

Er du under toleransevinduet ditt blir kroppen kraftløs, og sanser og følelser bedøves. Livet mister sine farger og sin vitalitet. Vi legger ikke like godt merke til signalene fra kroppen lenger. Mange beskriver at kroppen føles nummen og fjern, den kan til og med føles helt borte, som om det ikke finnes noen kontakt i det hele tatt.

Vi kan også oppleve å ikke ha kontakt med ulike deler av kroppen. Det er som om kroppen har koblet ut deler av oss for å beskytte oss. Dette har jeg kjent på mye. Når jeg i en rosenterapitime ble spurt av hun som behandlet meg om jeg kunne kjenne bena mine, så oppdaget jeg at jeg ikke kjente dem i det hele tatt. Jeg kjente ikke når hun tok på dem, det var som om de ikke var en del av meg. Jeg måtte øve på å få tilbake kontakten med bena mine på ulike måter, jeg begynte å legge merke til dem når jeg gikk, tok på dem, og var stille.

4.      Utfordrende å regulere følelser

For mange kan det være vanskelig å styre følelsene sine, eller roe seg ned ved sterke følelser. Du kan bli værende i disse sterke følelsene, eller i en nummenhet over lang tid. Dette er stressreaksjoner som påvirker og belaster kroppen. Når kroppen er i beredskapsmodus, vil følelser som frykt, angst, irritasjon og sinne fort kunne virke overveldende og sende deg utenfor toleransevinduet.

Når vi opplever negative livserfaringer i nære relasjoner tidlig i livet, før reguleringssystemet har fått utviklet seg, vil det påvirke hjernens organisering på en grunnleggende måte. Hjernen vil være mer sensitiv for alt som virker truende, og reguleringssystemet vil være underutviklet. Mange ulike følelsestilstander vil kunne utløse frykt og skape sterke reaksjoner. Det gjør det vanskelig for barnet, og senere den voksne, å roe seg selv ned når alarmen går. Evnen til å regulere følelser og aktivering må bygges opp over tid. Det er mulig.

Det kan være fint å starte med å undersøke hvilke følelser du kjenner. Sette navn på dem, og møte dem med vennlighet. Du kan for eksempel si «nå kjenner jeg at jeg er sint», eller «nå er jeg irritert», og legge merke til hvordan det kjennes i kroppen. Tidligere kan du ha forbundet følelser med noe skremmende og farlig. Du kan ha måttet fortrenge følelser du har kjent, eller ikke kunnet håndtere dem eller fått hjelp med det. Da er det fint som voksen å begynne å nærme seg følelsene med et ønske om å bli kjent med dem. Bli dem bevisst. Møte dem med vennlighet.

Destruktive tanker

Mange av kvinnene jeg møter forteller om utfordringene de har med tankene og tankemønstre som har satt seg fast. Som går i loop og påvirker følelser, kroppsfornemmelser og adferd. Ved å begynne å bli bevisst hvilke tanker som tar opp mye plass i hverdagen din, kan du etter hvert møte dem og med vennlighet, og begynne å utfordre om de er sanne. Tanker som «jeg er ikke bra nok», «jeg er ikke verdifull», «ingen vil elske meg» er vanlige. Når du begynner å utfordre dem, og etter hvert erstatte de med mer støttende tanker, vil mye kunne endre seg.

Lite kontakt med egne behov

Det kan være vanskelig å vite hvilke behov du har, om grensene dine har blitt trådt over på det groveste. Det er helt naturlig. Kanskje har du måttet dytte dine egne behov til side, for rett og slett overleve. Nå har du mulighet til å øve deg på å kjenne etter hva du trenger, og til å gi deg selv det du har behov for. Begynn å spør deg selv, hva trenger jeg nå?

Vanskelig å sette grenser

Når du ikke har kontakt med behovene dine, er det også vanskelig å sette grenser. Når du øver på å kjenne etter og lytte til behovene dine, er det mer naturlig å skape tydelige grenser. Det kan for eksempel være at du ofte sier «ja» til ting du egentlig ikke har verken ork eller lyst til. Gjør du det ofte? Da overkjører du dine egne behov. Når dette gjøres over lang tid, vil det være vanskelig å kjenne etter hva du virkelig trenger, og skape dine grenser. For deg selv og for andre. Hvordan kan du begynne å skape grenser som ivaretar deg selv, og som gjør deg tydelig for andre mennesker rundt deg?

Kjenner du deg igjen i noen av disse?

Dette er noen av senvirkningene vi kan ha etter å ha opplevd overgrep. Det er også flere. Dette jobber vi mye med i 1:1 programmene mine og i grupper jeg har. Å bli bevisst dem, og begynne å øve på å gi oss selv det vi kunne ha trengt. Som vi ikke fikk. Det er mulig, det er håp.

Jeg har sett det så mange ganger. At kvinner som virkelig ønsker endringer i livet sitt, som dedikerer tid, energi og prioriterer seg selv over tid tar tilbake sin kraft. Og styrer sitt liv igjen.

Vennlig hilsen Tine